Foreldre som skal være, erfarne foreldre, og de som tenker å få barn blir bombardert med ideen om at mors instinkt er noe alle kvinner har.
Det forventes at kvinner har et slags instinktivt ønske om å få barn og på en eller annen måte også vet hvordan de skal ta vare på dem, uansett behov, ønsker eller erfaring.
Og selv om det å ønske å få barn og ta vare på dem er flott, er tanken at bare fordi du er kvinne, du vil ha barn (eller at du "instinktivt" skal vite hva du skal gjøre når de er født) være urealistisk og legger til en mye unødvendig angst og stress.
Så, hva er mors instinkt, og hvorfor har konseptet sitt holdt så lenge?
Hva er mors instinkt?
"Ordet instinkt refererer til noe medfødt - medfødt eller naturlig - som involverer en fast atferdsrespons i sammenheng med visse stimuli," sier Dr. Catherine Monk, en psykolog og professor i medisinsk psykologi ved avdelingene for psykiatri og fødsels- og gynekologi ved Columbia Universitetsmedisinsk senter.
Basert på den definisjonen, sier Monk at ideen om mors instinkt innebærer at det er en medfødt kunnskap og et sett med omsorgsadferd som er en automatisk del av å bli og bli mor.
Men i virkeligheten, "ideen om et morsinstinkt kan være ganske overdrevet," sier Monk.
Historien vil få oss til å tro at mors instinkt er det som motiverer oss til å ville få barn og så vite nøyaktig hva vi skal gjøre når de ankommer. Imidlertid antyder Monk at en mor - eller alle som foreldrer et nyfødt eller barn - lærer på jobben, gjennom instruksjon, gode forbilder og observerer hva som fungerer og ikke med hvert barn.
Denne "læringen på jobben" skjer fra det tidspunktet en baby blir født. Dette er en tid hvor mange antar at mors instinkt bør sparke inn og resultere i øyeblikkelige følelser av mors kjærlighet.
Men i stedet, ifølge en studie fra 2018, utvikles disse følelsene av kjærlighet flere dager etter fødselen, med noen kvinner som sliter med å føle dem enda flere måneder senere.
Når disse følelsene ikke skjer umiddelbart eller tar lenger tid å vokse, har mange mødre en følelse av å mislykkes. De kan føle at dette er et tegn på at de ikke har noe mors instinkt. I virkeligheten trenger de bare støtte og hjelp til å utvikle mer åpne og realistiske forventninger.
Er mors instinkt en myte?
Ja, ideen om mors instinkt er i stor grad en myte, sier Monk.
Unntaket, sier hun, er at en person, uansett kjønn eller seksuell legning, tidlig kan få og opprettholde hele utviklingen, en skikkelig følelse av barnet sitt. Men denne evnen er fortsatt forskjellig fra mors instinkt.
For eksempel kan en foreldre raskt hive fram den spesifikke betydningen bak ropene til det nyfødte. De kan også lett finne på atferdsendringen som signaliserer at hodet er kaldt i smårollingene. Dette strekker seg til de eldre årene, når en forelder kan føle problemer med å brygge på et tenårings rom når det er for stille.
"Dette 'mors instinkt' av en sjette sans for barnet sitt og det de trenger, kommer fra intens nærhet og dyp kjærlighet, tilbringe timer med og tenke på barnet," sier Monk. Det innebærer å se tegnene på grunn av en forbindelse du har opprettet med barnet ditt, ikke en instinktiv forståelse av morsrollen. Og det er ikke begrenset til mødre.
Psykoterapeut, Dana Dorfman, PhD, er enig i at mange aspekter ved mors instinkt er en myte. "En mors intuisjon eller medfødte sans om babyens behov kan tilskrives deres opplevelser, temperament og tilknytningsstil," sier Dorfman.
Mange aspekter ved å ta vare på et barn læres gjennom observasjon eller "på jobb" -opplevelser. "Sykepleie, skifte bleier og fôring er ikke nødvendigvis biologisk medfødte evner," påpeker Dorfman.
Når foreldre kobler seg til og binder med babyene sine, sier Dorfman at de lærer foreldreferdigheter gjennom praksis og erfaring. Selv om noe av denne prosessen kan være "bevisstløs", sier hun at det ikke nødvendigvis betyr at den er instinktuell.
"Når du blir foreldre, biologisk eller på annen måte, endres hjernekjemi," sier Dorfman. Dette skjer ikke bare for den som føder.
Faktisk viser forskning at fedre og fosterforeldre også opplever forhøyede nivåer av oksytocin, serotonin og dopamin under overgangen til foreldreskap. Denne endringen hos fedre og hos fosterforeldre kommer fra bindingsaktiviteter mellom omsorgspersonen og babyen.
En annen studie fant at menn og kvinner er like dyktige til å identifisere spedbarnets rop. Dette støtter ideen om at mors instinkt er en myte.
Forskerne i denne studien slo fast at hvor mye tid en forelder bruker med babyen sin, er direkte korrelert med å kunne identifisere ropene sine - ikke kjønnet til foreldrene.
Hva er forskjellen mellom et instinkt og drivkraft?
For å se hvor begrepet morsinstinkt kommer fra, må vi først forstå forskjellen mellom instinkt og drivkraft, fordi de definitivt ikke er den samme tingen.
"I psykologi er en fysiologisk drivkraft en motivasjonsstatus som følger av et fysiologisk behov, og et behov er en berøvelse som ligger til grunn for stasjonen," sier Gabriela Martorell, doktorgrad, en psykologiprofessor fra Virginia Wesleyan College.
Et instinkt, på sin side, sier Martorell er en medfødt eller uutlært respons på et signal. Instinkter finnes i alle medlemmer av en art og er et produkt av evolusjonære press som former oppførsel over tid. Drivverk er med andre ord motivasjoner; instinkter er atferd.
For det meste sier Martorell at mennesker ikke har instinkter på samme måte som de fleste dyr gjør. Det er fordi de fleste instinkter er stive, uforanderlige og provosert av en enkel stimulans, og mennesker er fleksible og tilpasningsdyktige.
"Vi blir kanskje sultne, men heller enn å ha en bestemt oppførsel som et dyr gjør - for eksempel å hakke på en prikk - kan vi slå opp kjøleskapet, eller gå til en kaffebar i nærheten, eller gå til matbutikken," sier hun. De fleste av våre oppførsler, selv om de er sterkt påvirket av evolusjon, er lærte og foranderlige.
Når det gjelder morsmord, sier Martorell at prosessene som former vår atferd på dette området er gamle og dype, men det vil være en strekning å kalle de fleste instinktive.
I tillegg forklarer hun at mange handlinger bedre kan beskrives som foreldreoppførsel i stedet for mors oppførsel, gitt både fedre og mødre er biologisk forberedt på å knytte tilknytningsforhold til barn.
Fra et evolusjonsperspektiv forklarer Dorfman at mennesker er kablet for formering. "Den kvinnelige kroppen gjennomgår mange hormonelle forandringer under graviditet, og slik hormonfrigjøring påvirker atferd, oppfatninger og følelser," sier hun. Endringer i østrogen og frigjøring av oksytocin ("kjærlighetshormonet") oppmuntrer til binding, tilknytning og attraksjon.
Dorfman påpeker imidlertid at drivkraften til å bli mor ikke alltid er medfødt, og mange friske kvinner opplever ikke et "morsdriv."
Dessuten forklarer Monk at mange velger å ikke få barn mens de fremdeles uttrykker det mytiske mors instinktet på forskjellige måter, for eksempel å være en hengiven fotballtrener til barn i skolealderen eller en sjenerøs og omsorgsfull lærer.
Derfor mener hun at vi må endre synspunkter og omskrive “mors instinkt” som “omsorgsfulle instinkt”, og dermed se denne oppførselen der den er - rundt oss. Det er ikke begrenset til bare mødre eller til og med bare foreldre.
Hvordan håndtere forventninger
Ideen om at kvinner skal ønske barn og instinktivt vite hvordan de skal ta vare på dem skaper mye press, både samfunnsmessig og selvpålagt. Det rabatter også en fars eller andre foreldres skikkels evne til å binde seg med babyen sin. Både fedre og mødre er like kapable til foreldres oppførsel.
Denne typen forventninger legger press på folk, noe Monk sier kan bidra til depresjon etter fødselen. For eksempel synes noen kvinner (og menn) den nyfødte perioden er mindre givende enn de hadde forestilt seg og kan skamme seg over denne følelsen. Disse følelsene kan bidra til selvskyld og depresjon.
For å håndtere denne typen press er det viktig for mødre og mødre å huske at foreldreskap absolutt er en innlært oppførsel med betydelig innflytelse fra fortiden og mange muligheter til å få ny innflytelse og trening i samtiden. Det er ingen måte å være en god mamma på, sier Monk.
Ta bort
Det vi tenker på som mors instinkt er en myte, og å forevige ideen om at den er ekte er å gjøre foreldrerollen, og valget om å bli en, enda vanskeligere.
Så slipp de urealistiske forventningene. (Det er ikke plass i bleievesken!) Foreldre er en utfordring du lærer når du går.
