Jeg glemmer aldri dagen jeg lærte at jeg var gravid.
Lufta var tung, til tross for at været var uvanlig kjølig. Himmelen var overskyet. Ettermiddagssprinkling holdt familien min på strandpromenaden i stedet for stranden, og jeg tilbrakte ettermiddagen med å drikke øl og drukne østers fordi det for min familie var en viktig dag: Det var datteren min førskoleeksamen.
Da jeg kom på kiddie coaster, tenkte jeg selvfølgelig ikke så mye på det. Jeg hoppet ivrig på linje med den lille jenta mi, og vi syklet den - to ganger - før vi satte kursen mot svingene. Jeg virvlet rundt Super Himalaya lenge før jeg visste at en baby var om bord.
Men rundt klokka 9 den kvelden forandret ting seg. Alt ble forandret.
For etter noen få blåmåner bestemte jeg meg for å ta en graviditetstest… og det kom positivt tilbake. Jeg lærte at min lille familie på 3 snart skulle være en familie på 4.
Min mann og jeg var oppstemt. Sønnen min var planlagt. Vi hadde prøvd å bli gravid i mer enn 12 måneder, og økonomisk sett var vi i stand. Hjemmet vårt var klart.
Vi visste at han ville gjøre hjertene og familien vår fulle - men noe var ikke riktig. Jeg var glad fordi jeg skulle være det, ikke fordi det var det jeg følte.
Opprinnelig børste jeg bekymringene til side. Fødselen til datteren min gikk ikke som forventet - amming var en utfordring, og jeg hadde alvorlig postpartum depresjon (PPD).
Det tok meg mer enn et år å se det ordspråklige lyset. Som sådan antok jeg at min bekymring bare var det: frykt. Jeg kunne ikke feire fordi jeg var redd.
Men følelsene mine vaklet aldri.
Jeg følte meg fraværende. Fjern.
Depresjonen min var ikke preget av en bølge av følelser, den var preget av mangel på dem.
Da legen ikke fant hjerterytmen ved min første svangerskapsavtale, var jeg ikke trist. Jeg var ambivalent.
Selv etter at hjerterytmen ble funnet, virket situasjonen surrealistisk. Da magen min vokste, gjorde ikke følelsene mine det. Det var ingen forbindelse mellom meg selv og barnet jeg bar på. Jeg var ikke knyttet. Og en overveldende følelse av frykt fortærte meg.
Jeg var sikker på at noe kunne (og ville) gå galt.
Den gode nyheten er at etter hvert som graviditeten min gikk forandret humøret mitt. Men den dårlige nyheten er at det ikke nødvendigvis var en positiv forandring. Tomrommet jeg tidligere følte var fullt, men hjertet mitt var ikke lykkelig - det var tungt.
Jeg var trist, fortvilet og irritabel. Jeg gikk tom for tålmodighet og energi.
Jeg unngikk sosiale utflukter fordi jeg var "utslitt." (Tross alt passet jeg på to.) Jeg jobbet tilfeldig. Jeg er en forfatter, og i mine mørkeste øyeblikk ble tankene uskarpe. Ord mistet meningen og verdien.
Hjemme kjempet jeg med mannen min eller unngikk ham. Jeg gikk til sengs klokka 20 fordi jeg var "sliten."
Graviditet ga meg en unnskyldning til å legge ned. Og menialoppgaver ble en utfordring.
Jeg gikk dager uten å dusje. Mange morgen glemte jeg å pusse tennene eller vaske ansiktet.
Disse tingene er selvfølgelig sammensatte. Den ene tanken, handlingen eller ideen matet den andre, og jeg satt fast i en ond sirkel av tristhet og avsky.
Jeg skammet meg. Her ble jeg velsignet med nok et sunt barn, og jeg var ikke fornøyd. Noe var (fremdeles) veldig galt.
Nå vet jeg selvfølgelig at jeg ikke var alene.
I følge Verdens helseorganisasjon opplever 10 prosent av gravide kvinner fødselsdepresjon (også kalt perinatal eller fødselsdepresjon), postpartum depresjon eller en annen type humørsykdom, for eksempel angst eller OCD.
Og mens PPD er det vanligste, er symptomene på depresjon før og etter fødselen veldig like. Begge er preget av tristhet, konsentrasjonsvansker, følelser av håpløshet eller verdiløshet og en generell følelse av tap.
Angst, søvnløshet, hypersomni og selvmordstanker kan også forekomme.
Heldigvis fikk jeg hjelp.
Etter måneder med å ha slitt i stillhet, ringte jeg psykiateren min og innrømmet at jeg ikke hadde det bra, og jeg gikk tilbake på medisinene mine. Vi jobbet sammen for å finne en dosering som var riktig for meg og min ufødte babe, og mens antidepressiva ikke er uten risiko - det er lite kjent om effekten av nevnte medikamenter på fosteret - kan jeg ikke ta vare på barna mine uten først å bry meg..
Hvis du sliter med en humørsykdom før eller etter fødselen, kan du kontakte Postpartum Support International på 1-800-944-4773 eller tekst "START" til 741-741 for å snakke med en utdannet rådgiver ved Crisis Text Line.
Kimberly Zapata er en mor, skribent og talsmann for mental helse. Arbeidene hennes har dukket opp på flere nettsteder, inkludert Washington Post, HuffPost, Oprah, Vice, Parents, Health og Scary Mommy - for å nevne noen - og når nesen hennes ikke er begravet i arbeid (eller en god bok), Kimberly bruker fritiden sin til å drive Greater Than: Illness, en ideell organisasjon som tar sikte på å styrke barn og unge voksne som sliter med psykiske helsetilstander. Følg Kimberly på Facebook eller Twitter.
